Denne artikkelen er skrevet for Skoger og Konnerud Historielag og utgitt i Historielagsnytt 

I omarbeidede versjoner også publisert som flere artikler i Egmont-magasinet Norsk Motorveteran 

 Erling Jahn-Larsen hadde sitt daglige virke i skauen og huskes av mange for sin innsats i Konnerudmarkas Venner. Han kjørte opp mange skiløyper og nitten år etter hans død står fortsatt en Bombardier Bamse snøscooter på hans navn. Men ingen vet hvor den er.

Tusenkunstneren Erling Jahn-Larsen fotografert inne i en fotoforretning. Rypesekken var alltid på ryggen. Legg merke til de karakteristiske film-hyllene i bakgrunnen. Foto: Jahn-Larsens familiealbum

Denne artikkelen handler ikke om skau og skiløyper, men om helt andre sider ved Erling Jahn-Larsens liv. Han hadde visjoner, ideer og gjenomføringskraft den mannen. Som de fleste som vandrer fra jorden tok også Erling med seg en del hemmeligheter og opplysninger det hadde vært spennende og fått fra ham selv. Det var i desember 2006 han forlot denne verden, nittifire år gammel. Unimog’en i Fosserudveien på Konnerud er det mange som kjente til og det var denne hybriden mellom bil og traktor – mest traktor – denne artikkelen skulle handle om. Men så begynte ballen å rulle. Jahn-Larsens historie på hjul gjemte ting som var adskillig mer interessante. Mer om Unimog’en senere.

Erling ble født 12. mai 1902 og bodde sammen med søsken og foreldrene Lars og Bertha Petra Magdalene i Sehestedsgate 12 i Drammen. Faren er i folketellingen fra 1920 benevnt med yrket elektrikerformand. Han var født i USA ombord på båten hans far var kaptein på, og ble tidlig en bereist mann på de syv hav. Vi må vel tro at han brakte med seg hjem mange ideer fra den store verden.  I Drammen startet han L. Jahn-Larsen, en forretning for elektriske artikler og installasjonsarbeid. Vi kan jo anta at Erling arvet sine interesser for teknikk etter faren.

Det var da Erlings datter Marit lette etter bilder av Unimog’en at det aller mest spennende kom for dagen. Bildet av en liten bil hennes far skulle ha bygget selv. Det lille kjøretøyet liknet ikke noen modell fra kjente produsenter av mikrobiler og det er åpenbart at dette er en egenkonstruert doning. Neste overraskelse var at Statens Vegvesen faktisk fant papirene på F-834. Dette til tross for at kjøretøyet er meldt opphugget i 1950. Og hva skjuler de papirene av nye overraskelser? Erling Jahn-Larsens bil er bygget på en motorsykkel fra 1917. Av merket «Militaire Motor Vehicle USA» med understellsnummer 124. Artikkelforfatteren anser seg selv for å ha en relativt god kunnskap om bil- og motorsykkelmerker fra fordums tider, men dette var et mysterium. Litt detektivarbeid avdekket at det aldri har vært noen regulær import av motorsykler av dette merket i Norge. Imidlertid ble restene av en gravd opp av bakken på Møre for noen år siden, og disse vrakdelene ble solgt til USA, motorsykkelens opprinnelsesland. Og så dukker altså denne maskinen opp.

Militaire høres unektelig militært ut, men merket var ikke primært det, selv om Erlings bilbasis hadde tilhørt Hærens Automobilkompani. Mye sannsynlig tilkommet dit som overskuddsmateriell etter første verdenskrig. Det er kjent at US Army tidlig i 1917 hadde med seg noen få eksemplarer som blant annet på grunn av høy vekt viste seg å ha katastrofalt manglende egnethet på vestfronten. «Militaire Autocycle Company» og eieren Norman R. Sinclaire startet i Cleveland Ohio i 1910. Cleveland er for øvrig også et motorsykkelmerke. I 1913 ble geskjeften flyttet til Buffalo i staten New York. Militaire var en helt spesiell sak som ble markedsført som tohjuls bil. Den hadde støttehjul bak, den hadde for- og bakhjul med treeiker, den hadde fotbetjent clutch og brems, og håndbetjent gir i velkjent H-konfigurasjon, med revers. Styringen var helt spesiell, den var ikke lagret på toppen av en gaffel slik vanlig er, forhjulet beveget seg på en U-formet aksel.

Militaire. Foto gjengitt med tillatelse fra Yesterdays Antique Motorcycles, Nederland

En sådan ubrukelig sykkel kom altså til Norge, og etter at Hæren også antageligvis fant ut at kjøretøyet var ubrukelig for tenkt formål, så havnet den i Lier. Etter et par eierskap i Lier var veien kort til Brakerøya der den også fikk flere eiere. Den siste der var Bjarne Øksne i Hofgaardsgate og det var han som solgte sykkelen til Erling Jahn-Larsen. Det skal nevnes at Bjarne Øksne sin sønn Kjell, som selv kjører motorsykkel er kjent med at faren hadde litt av hvert, men siden dette var en god stund før han selv ble født, så er det ukjent for ham. Fjortende august 1937 overtar Erling sykkelen, som da er uregistrert. Og sannsynligvis er det da han setter i gang med å bygge sin egen bil på basis av den meget spesielle motorsykkelen. Man tager hva man haver sier et ordspråk, og det er nok hva Erling gjorde. Bildet viser Erling bak rattet på sitt selvbygge på Sand ved Berger. En fornøyd eier i et helt spesielt kjøretøy. Det er ganske sannsynlig at bilen ble med til Konnerud og Fosserudveien da et nytt hus ble bygd for familien Jahn-Larsen der i 1948. Den hjemmelagede bilen ble som nevnt meldt opphugget i 1950. Men på hvilken måte skjedde det? Erling var venn med skraphandler Bergerud, så havnet den hos ham? Ellers var det svært vanlig på den tiden å grave ned alt fra hermetikkbokser til biler og busser. Kan det ligge en skatt under torva i Fosserudveien? Det har blitt søkt med metallsøkere. Uten hell så langt, men det skal gjøres nye søk med mer avansert apparatur. Blant Jahn-Larsen sine gamle papirer finnes det til dels avanserte tekniske tegninger, også skisser av hans egne tanker om hvordan en bil skulle se ut. Hvor sjelden var egentlig motorsykkelen Militaire? Den var for tung og spesiell til at markedet var interessert. Det finnes anslag på at det skal ha blitt produsert et par hundre eksemplarer mellom 1910 og 1922. Mulig flere, men uansett ikke mange. I dag er det et par dusin kjente sykler på verdensbasis.

På bildet under ser vi en stolt bilbygger fotografert på Sand i Berger i 1937

...........................og han tøylet «Purka»

24. februar 1951 ble det på Tverken målt to og en halv meter snø. Snøhølet Konnerud lå helt sikkert ikke bak. De fleste av oss har 2,4 meter under taket. Tenk dere den høyden og litt til med snø på flatmark. Klart at det - lenge før farevarslene var oppfunnet - ga utfordringer som ikke umiddelbart kunne løses i en håndvending. Så mye snø var det at tømmerhoggere som lå i Vassfaret ikke kom seg noen steder og sto i fare for å gå tomme for mat. En liten Piper Cub fløy inn forsyninger. Kanskje hadde disse karene tatt imot slipp før? Den gang våpen, nå mat. Tilbake til Konnerud, de som bodde innover Eskerud, Grinderud og Stubberud var fullstendig isolert fra omverdenen ei hel uke, man klarte rett og slett ikke holde veien oppe. Redningen skulle bli Erling Jahn-Larsen, «Purka» og tjue mann fra Konneruds befolkning. Blant den eldre garde er «Purka» til Erling et begrep. Det har blitt sagt at det var en Horch, men det var det nok ikke. Derimot en Einheitsdiesel som sto igjen etter tyskerne. Kanskje en Henschel. Det ligner mest på Horch. I tillegg til Henschel ble denne biltypen produsert av Daimler-Benz, Borgward, Vomag, Krupp, Magirus, MAN og Büssing-NAG. Disse bilene var populære som brøytebiler etter krigen. De hadde sekshjulstrekk, fire-trinns kasse, høy- og lavserie og sperre i transferkasse og på alle tre aksler. Motoren, 80hk diesel, var et samarbeidsprosjekt mellom Henschel, MAN og Humbolt-Deutz. 14.500 slike biler ble bygget og en av dem havnet altså på Konnerud. Bilen som sådan var nok teknisk sett relativt uforandret fra det opprinnelige, men at Jahn-Larsen kan ha konstruert og laget brøyteutstyret er meget sannsynlig. Det var også flere vinsjer på vogna som etter Erik Grinderuds utsagn skulle være vanskelig å styre. Dette underbygger også at det må ha vært en Einheitsdiesel, ifølge de som har kunnskap om saken var biler av «Purkas» type noen svin å kjøre. Mange av oss husker de kanadiske militær-utgavene av Chevrolet og Dodge på slagghaugen der intet gror,ved siden av Erlings garasje ved Verkenselva. Til dags dato ryktes det at «Purka» fortsatt står inne i den garasjen. Det kan avkreftes. Det har blitt gjort iherdige forsøk på å finne ut hva som ble skjebnen til «Purka».

Purka med spissplog og ballast i hard kamp med snøen i Skalstad-krysset på Konnerud

Den som har best oversikt over tyske militærbiler i Norge ble kontaktet. Han bringer oss innom det okkulte og til en tragedie. En synsk kar i Valdres var ekspert på å finne bortkommet sau, men han fant mye annet rart også. Denne fyren ble av en ivrig ung mann – militærbileksperten - for mange år siden spurt om han kunne «se» hvor det hadde blitt av en Krupp lastebil som hadde gått i Svelvik. Gutten som spurte er nå en godt voksen mann, men like ivrig. Han er en av få som regelmessig kjører tur med tanks på veiene i nærområdet der han bor. Den synske fyren kunne fortelle at en slik Krupp hadde vært involvert i en dødsulykke i et steinbrudd i Drammen. Og tro det eller ei, men folk i Kobbervikdalen Pukkverk kunne den gang bekrefte at det var skjedd en fatal ulykke med en gammel tysk militærbil der. Vraket ble solgt til en mann på Konnerud kunne det fortelles. Konnerud, som den gang ikke var på langt nær så stort som nå, ble saumfart og bak garasjen til Erling fant vår kontakt hjul og gearkasse til en Krupp. Så får hver og en gjøre seg opp egen mening om synske folk. Alle spor etter «Purka» har derimot stoppet, men dersom noen har opplysninger derom tas de imot med største takknemlighet. Men så var det til brøytejobben. Veien fra hotellet og innover var dekket av 70 cm snø, snø som den siste uka i midten var tråkket godt til av folk, hester og sleder. Ut mot de 2-3 meter høye brøytekantene lå det inntil en halvannen meter fokksnø. Selv med dagens redskap ville slike oppgaver vært utfordrende. Erling JahnLarsen, «Purka» og tjue spadeutstyrte mann fra Konneruds den gang 1800 innbyggere, gikk på oppgaven lørdag 24. februar 1951. Klokken fire på ettermiddagen gikk startskuddet ved hotellet og kvart over tolv på natta nådde de Eikerdelet drøyt to kilometer lenger inn. Der inne ved Ormetjern tok de seg en velfortjent pause før returen. Man må vel anta at omsorgsfulle fruer hadde sendt med både kaffe, brødskiver og kaker. De fleste som var med kosa seg sikkert med en røyk også, endog en tynn en fortjente de da. De påfølgende dagene kjørte Erling innover med «Purka» for å finpusse veien. «Purka» er nok død, men minnet lever.

På Stubberud sliter Purka foran og Dravn veghøvel bak. Foto: Skoger og Konnerud Historielag

...………...............................og………han var et kjent syn i sin Unimog.

Artikkel-ideen startet med denne; den som har stått på samme sted i Fosserudveien i femti, kanskje seksti år. Unimog: Universal Motor Gerät. I 1954 var Erling Jahn-Larsen langt nedi lommeboka og kjøpte seg en Mercedes-Benz Unimog av Bertel O Steen. Mer traktor enn bil, men litt mer bil enn traktor. Denne vesle arbeidshesten brukte han til skogsdriften. Det er ikke få kubikkmeter tømmer denne doningen har dratt ut av skogene rundt Konnerud og Skoger. Men ikke bare der, den ble brukt på tømmerdrifter i de bratte liene langs Eikern. Også langt inne i Telemarkens dype granskauer ble den brukt. En bragd i seg selv å hjulkjøre et slikt spetakkel av et kjøretøy tur-retur på dårlige veier. Ikke nok med at Unimogen var et verktøy i det daglige virke, den ble også brukt på ferieturer. Erlings datter Marit kan fortelle at de bl.a. var på turer til Tjøme. Mor og far med knærne oppunder haka inne i det forferdelig trange førerhuset. Bak på det lille lasteplanet som målte halvannen ganger halvannen meter satt Marit og broren Helge. Sammen med all bagasjen og Erlings egenbygde bom med to vinsjer på. Komfortabelt? Neppe! Som motorhistoriker har artikkelforfatteren med jevne mellomrom sjekket om Unimog’en fortsatt var på plass. Det er den ikke nå lenger. Våren 2024 ble den rikket på for første gang på lenge. Den skulle være attraksjon under et historisk lastebiltreff i regi av Motorhistorisk Klubb Drammen. Ekte innfødt Konnerud-mann Tom Kjær kom med sin hjullaster, vi var utstyrt med lastebil, to mekanikere og litt verktøy. Tenk at tre av hjulene holder på lufta etter alle disse årene. Vikingprodukter fra Askim Gummivarefabrikk var av høy kvalitet. Årsaken til at Unimog’en en gang for lenge siden ble tatt ut av drift er tydelig, et vifteblad har brukket og gått inn i radiatoren. Det er fortsatt full dieseltank, så noen planlagt bruksslutt var det åpenbart ikke. Men så hadde verden gått videre og spesialiserte skogstraktorer hadde gjort sitt inntog og det var neppe regningssvarende å reparere den aldrende maskinen. Kanskje skjedde dette rundt 1970, kanskje før. Jernklumpen Unimog er tung. Da den var lastet opp på en hønngammal lastebil var valget; Hagatjernsbakkene, Skoger eller Konnerudbakkene? Valgte det siste og angret idet Hallermoen ble passert. Enkrets bremser, dog luftassisterte, men uten nå avleggs utstyr som eksosbrems og i hvert fall ingen retarder gjorde det til noen litt spennende minutter i femten kilometer på andre gear, men det gikk selvsagt helt strålende. Helt ubegrunnet frykt. Nesten det eneste man husker fra Karl Støles tungbil-førerkortfabrikk; samme gir nedover som oppover – samme gir nedover som oppover. Det store treffet med gamle lastebiler gikk inn i historien som særdeles vellykket, det manglet bare at Erlings Unimog skulle starte for første gang på et par generasjoner. Den hostet litt av startgass, men den ville ikke. Våre erfarne diesel-gutter konkluderte med at dieselpumpa ikke har tålt alle årene i stillstand. Moro var det lell. Bilen, traktoren eller hva vi skal kalle den er veldig rusten, men for den rette, med det rette pågangsmotet, og den rette lommeboka, kan det hende herligheten vil rulle på vei igjen.

1954 Mercedes-Benz Unimog 401 sin mangeårige opplagsplass. Foto: Asle Wang. Bilen har nå fått et godt hjem og er under restaurering på Møre 

...………........................................................................også var han et medmenneske

 I prosessen med å lage denne artikkelen føler man at man på en måte har blitt kjent med Erling Jahn-Larsen. Husker ham, men har aldri snakket med ham så vidt erindres. Han hadde sine meningers mot og sto for dem, det fortelles og det kan leses i massevis med dokumenter og artikler at mannen hadde et hjerte som virkelig banket for bygda si. Et hjerte som banket for sine egne og de som bodde i bygda, og et hjerte som ikke minst 1954 Mercedes-Benz Unimog 401 forlater sin ensomme plass ved Stordammen. Foto Asle Wang Einheitsdiesel av samme type som «Purka» Foto Erik Jostad 2024. Til salgs om noen har en slik på ønskelista. banket for skogen og friluftslivet. Å ta seg skikkelig betalt for utført arbeide skal han imidlertid ikke ha vært så flink til. Man kan også lese mellom linjene at han var både såret og skuffet over kommunen, de som ville ha sagbruket hans revet, og ramp som utførte hærverk på anleggene hans. Han etterlater avanserte tegninger, så vel av mekaniske som elektriske komponenter. Det skal ikke genierklæres noen, men at Erling hadde evner og ideer utover det gjennomsnittlige er åpenbart. Han prøvde seg som forhandler for traktormerket Stier, han bygde sagbruket på Sandane, han hadde brøyteroder, han skal ha bygd en midjestyrt laster lenge før de kom på markedet, og han utviklet sin eiendom til et parkmessig anlegg med basseng og kanal fra Stordammen inn til et par båthus. I de båthusene ligger fortsatt robåter. Robåter som guttene i området fikk bruke som de ville. Det var hengt opp en planke med hull i, og over hullene var det navn. Var det stukket en plugg inn i et av hullene visste Erling hvem som var utpå dammen med båt. Genialt enkelt og sjenerøst. 

Dette som skulle bli en liten notis om Unimog’en ble så veldig mye mer spennende og forhåpentligvis slutter ikke historien her. Er det noen som sitter på opplysninger og/eller bilder så nøl ikke med å ta kontakt. Avslutningsvis må det ytres takknemlighet for at man får lov å grave i historien til spennende mennesker som ikke lenger er blant oss. Og det er jo til å undre seg over at det på lille Konnerud, innenfor en radius på nøyaktig 933 meter, har bodd tre menn som alle har bygget sin egen bil.

De som har gjort det mulig å lage denne artikkelen og fortjener stor takk er: Marit Hansen – Erling Jahn-Larsens datter som gang på gang har åpnet dører, fotoalbum, dokumenthauger og sine egne erindringer, Yesterdays Antique Motorcycles - Nederland, Tom Kjær, Øivind Fjellvang, Erik Grinderud, lastebilreparatør og traktorhistoriker Lars Hagavold, lastebilmekaniker Arne Håsæther, militærbilhistoriker Erik Jostad, Nasjonalbiblioteket og Statens Vegvesen.

Einheitsdiesel av samme type som «Purka» Foto Erik Jostad 2024. 

Drosjeeier Edvind Eliassen og hans 1947 Hudson illustrerer godt hva som var mye snø. Foto fra Jahn-Larsens familiealbum.